På tide med terapi igjen!

Og med det mener jeg å begynne skrive igjen. Det har blitt mye cut`n Paste, mat og mere mat. Jeg sliter med ordene. Jeg vet heller ikke hvor mye jeg skal skrive mer for det skal gå utover andre. Ikke sånn vondt ment men i forhold til at jeg har en gutt som er voksen blitt og ei som begynner bli stor. Driter jeg meg ut? driter jeg de ut? er jeg for gammel for dette?

Men jeg har heller ingenting og tape på å være ærlig. Det har vært et jævla møkka år. Jeg merker folk begynner bli lei vippsmaset mitt og dermed tror jeg heller løsningen er å begynne skrive igjen, ergo sideklikk og promoteringer via at jeg inatt lagde bedriftskonto av instaen min.

Skjermbilde 2017-06-10 kl. 16.05.22

Ikke at jeg tjener så mye på denne bloggen, jeg gjorde det engang, fikk også masse rart i posten. Men tenker hva med og slå to fluer i et smekk? terapi for meg og kanskje få inn noen kroner.

Jeg er en godt voksen jente blitt, med mye inni meg, mye godt, og mye vonde minner. Mye Remeron siste året har gjort meg helt flat i tankene, nå har jeg gått ned fra 60Mg til 15 Mg og merker hue begynner «ville» noe mer enn å sitte bak disse gardinene og se i de samme veggene jeg har gjort siste 9 månedene. Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det å leve med såpass massiv panikkangst er et jævla helvette og det jeg klarte idag er helt utrolig!

Jeg var med og så på lilles sommeravslutning på turn. Det var stort for meg, en jævla bragd! Jeg husker når jeg var 10 og gikk der, akkurat samme sted. Men på benken satt aldri mamma. Hu lå hjemme med pissebøtta på soverommet og svarte gardinene spikra igjen på vinduet.

Jeg gidder ikke skrive noe trist eller stakkars meg greier mer, men jeg har hatt det bedre. Jeg kunne hatt det supert! for jeg blir daglig bedt ut på alt fra middag til reiser, fra menn selvsagt. Men for det første klarer jeg ikke trosse angsten og for det andre er hjertet mitt en helt annen plass.

Gratulerer til meg selv for det mest rørete innlegget ever! Jeg er på scratch, jeg har så mye så jævla mye å skrive men det kommer ikke ut, det blir kaos. Så bær med meg, jeg gjør dette for meg selv, for jeg har ingen å snakke med, ikke vil jeg snakke med noen heller. Men jeg vil aldri bli som mamma! ennå genene lusker som faen i bakhodet konstant, jeg mister følelsen i bena bare ved tanken på å ta en tur ut på byen, møte noen kjente, å bli «fastlåst» og MÅ snakke, jeg føler meg i et bur på en måte. Men jeg har ihvertfall innsett att livet kan faen ikke fortsette som nå. Og jeg må hive de gamle demonene faen i vold. Jeg må tørre å gi faen igjen!

Skjermbilde 2017-06-10 kl. 16.05.42

Aner ikke hva jeg skal frem til men trykker publish anyhuh! Jeg ser frisk ut men jeg er virkelig så knekt og kjørt inni meg at hadde menn visst, hadde dere aldri villet be meg ut. Så gjør meg en tjeneste dere som leser dette av hannkjønn, bare gi meg opp! la meg være ifred litt. Kanskje etterhvert blir jeg bedre? ikke vet jeg, men kanskje det hjelper å få ut ting her. Samme faen hvor flaut det kommer bli for meg, gir jeg fullstendig faen nå, og jeg skal lesse all møkka mi ut, dette er mitt helvette og jeg må bare få det ut!

Ps:

Blir kjempegla om dere vil følge meg videre på veien og jeg laget også en side HER igår.

SNX :)